10 ting jeg har innsett så langt i 2020

  1. Veldig mye handler om gener, og noen ting blir ikke så forskjellig selv om du gjør noe med det. F.eks. har jeg vært veldig lat på hudpleie de siste månedene, men huden min føles akkurat lik ut (Til og med kanskje bedre?) som når jeg bruker hudpleie-produkter. Nå må det sies at jeg ikke har brukt så mye sminke heller – jeg er ganske opptatt av å få brukt dagkrem, rens osv hvis jeg bruker hudsminke den dagen, men sånn ellers tror jeg det rett og slett handler om to ting: 1. Gener 2. Hvordan du tar vare på kroppen din (Drikke vann, sove godt osv)
  2. Og når vi først er inne på at ting er utenfor din kontroll: Når jeg stresser og føler meg dårlig så skylder jeg ofte på meg selv og at jeg gjør noe galt. Og så har jeg skjønt at på denne alderen her, hadde det vært rart om jeg ikke stresset. Man er fortsatt i utvikling, man har noe som kalles en menstruasjonssyklus, man er usikker på verden, vet ikke hva fremtiden vil bringe osv. 

    Bilde laget av meg, sammensatt av elementer på Canva.com.

  3. Jeg er heldig som hadde (har) kjæreste under lockdown og pandemien.
  4. Det går ikke an å fjerne stress helt. Hvis du ikke stresser med en ting, stresser du med noe annet. Du får finne ut hvilket stress du foretrekker å ha.
  5. At jeg kanskje ikke  poste bilder på IG for hele verden å se og for at de skal holde seg oppdatert på livet mitt? Skjønner egentlig ikke hvorfor jeg stresser så jævlig med insta-bilder. Eller, før var det jo en del av en jobb og gøy, men hvis det verken er gøy eller gjør så stor framskritt i min personlige utvikling – what’s the fucking point.
  6. To fine ting med å kjede seg: Man har lett for å da gjøre ting man faktisk vil/bør gjøre men som man har lett for å utsette, og 2: Kreativiteten kan komme fram.
  7. Man må ha noe å gjøre selv om man skal “roe ned livet” – jeg får angst, blir stresset og deprimert av å ikke ha noe særlig på gang – og det er jo naturlig. Om du slutter med jobb, skole eller noe lignende, så finn noe annet. Vi er jo skapt for å gjøre noe, så ikke rart i at det blir surr hvis du ikke har noe å gjøre/å fokusere på.
  8. Frihet med å ha Wi-fi. Når du plutselig ikke har noe annet valg enn å koble macen til 4G gang på gang så kjenner du friheten ved å ha wi-fi og ikke tenke på hvor mange GB du brukte i denne omgang.
  9. Skole er mye morsommere når du studerer noe du synes er interessant og faktisk vil lære noe om.
  10. Nettstuder (og deltidsstudier) er jo helt genialt – hvorfor har jeg ikke prøvd det før?

Epilog

Sol og en lett bris – favorittværet. Jeg står og lukker øynene, kjenner pusten gå sakte, men sikkert inn og ut, mens solen treffer hudoverflaten og den lette brisen streifer ansiktet.

Jeg kjenner på en god, småstolt følelse av å ha bært de tunge tingene inn i bilen sammen med min kjære, og han romsterer rundt i bilen mens jeg prøver å ikke se ut som en raring mens jeg står der og lukker øynene. Men etter et par sekunder slapper jeg av og tenker at det er nok bare han isåfall som ser det uansett.

Jeg er så glad for at solen er tilbake. Følelsen av at leiligheten ser ryddigere ut og har en litt annerledes stil i dag. Jeg gleder meg over at jeg klarer å ta det litt med ro for tiden. Setter pris på at jeg er såpass frisk.

Gleder meg over spennende ting som skal skje i hverdagen framover.

Denne dagen føles ut som en epilog. Og at vi nå straks begynner på en ny bok.

Ikke sprint: Maraton

Okei, da.

Jeg skal gjøre dette på en annen måte.

Jeg skal ikke prøve å gi oss millionomsetning og ha 20 ansatte – ikke ennå, hvert fall.

Det er ikke noen ny smell som har skjedd, men kroppen kommer innom og sier ifra iblant. Jeg gidder ikke mer hodepine, kvalme og vondt bak øynene. Sykt irriterende.

Det er faktisk ikke noe i kroppen som stritter i mot. Jeg er realistisk, jeg har prøvd og jeg går med dette videre, seirende.

Jeg og kroppen har fått nok av å prøve på noe som jeg i bunn og grunn vet ikke funker.

Jeg tenker på det større bildet. Det langsiktige.

Jeg er fuckings 23 år.

Jeg tenker på mamma og pappa som har fått til mye – og på denne alderen studerte de.

Jeg skal tenke maraton, ikke sprint.

Tålmodighet – noe av det viktigste og vanskeligste å lære?

Fra da jeg kjente en smak av karrieresuksess som 16-åring, ville jeg bare ha mer, og mer, og enda litt mer.

Da jeg kom meg på beina igjen etter livets smell som 21-åring, skulle jeg samle et team og vi skulle bli et gigantisk firma og ta igjen de største mediehusene og jeg skulle ansette selv om vi ikke hadde råd.

Det er meg nå. Men meg nå har også skjønt at jeg kan være flink og få til ting uten å gjøre d.

Jeg er nysgjerrig på hva den neste generasjonen kommer til å lære på skolen. Vi får jo informasjon og dopamin på sekunder – å vente blir ekstremt vanskelig.

Da jeg var yngre og var ute med familien, gledet jeg meg til å komme hjem for å spille og sjekke meldinger.

Nå kan vi gjøre det på rappen fordi tilgiengeligheten ligger i lommen.

Jeg har slettet Facebook og mail på mobilen. Er d noe jeg må sjekke som haster kan jeg gå manuelt inn på Chrome, men det er litt mer tiltak. Jeg får ikke varsler fra snap eller insta.

Det er “små” ting – men kan utgjøre en stor forskjell.

Nå kan jeg gå en hel helg uten å gjøre noe som helst jobb-relatert.

Planen nå er ikke å utvide mer ift til firma. Planen er ikke nå å bli det neste TV2. Planen er å bygge meg selv opp, sånn at jeg kan bygge firmaet og andre opp.

“You have to be selfish to be selfless”

Støy ørene dine ikke hører

Vi vil ha ofte ha det innpakket i en pen, fin historie. Med innpakningspapir i glans og i tråder med glade farger.

Jente er normal. Jente gjør suksess. Jente faller sammen. Jente reiser seg igjen. Der blir hun stående.

Det er den pene historien.

Den ekte er hun at reiser seg igjen – men hun vingler. De ulykkelige dagene etterlater seg spor. Det gjør det vanskelig å stå oppreist med strake ben til enhver time hver dag.

Selvfølgelig vet vi at livet ikke blir perfekt resten av livet etter noe vondt skjer – det vil komme nye ting å ha vondt for.

Jeg føler jeg kommer ganske lett over ting og går videre til det neste.

Men ting som har skjedd etterlater seg spor hos meg. Etter VGS var ting et eneste rent surr, og jeg føler på mye av det samme i dag.

Jeg har prøvd så hardt å få det bedre. Jeg har prøvd så godt jeg kan å ta riktige valg, å være “minst mulig usikker”, være den beste versjonen av meg selv, og være et best mulig menneske.

Men kanskje problemet er at jeg prøver hele tiden. Spesielt nå på sosiale medier skal vi være best best best. Nå har vi jo tilgang på all mulig informasjon: Hvordan kle seg bra, hvordan sette opp håret, hvordan sminke seg, hvordan oppføre seg som en etisk og moralsk person, hvordan komme over en mental lidelse, hvordan slappe av, hvordan ikke bruke plast, hvordan ha riktig kroppsspråk, hvordan tjene millioner, hvordan få treningsmotivasjon, hvordan få A+, hvordan bli kjendis, hvordan følge drømmene dine, hvordan ikke tenke, hvordan ha det ryddig, hvordan snakke, hvordan redde verden.

Tweets og IG-poster forteller deg hva du skal gjøre, hva du skal tenke, hvordan du skal oppføre deg. Tenk at i gamle dager kom det kanskje et råd en gang i blant man kunne ruge litt på og så se om man tar det innover seg eller ikke – nå blir vi bombadert med ting hele tiden.

Det blir vanskelig å høre seg selv. Det er så mye støy. Den støyen trenger ikke å være lyd ørene dine hører.

Hvis jeg blir lei meg eller irritert, går jeg ofte rett til “Ok, hva skal jeg gjøre med det?”. Men kanskje noen ganger er det greit å bare kjenne litt på det, og let it pass. Hvis jeg skal gjøre noe med en følelse hver eneste gang jeg føler noe, blir det litt mye å ta tak i og gir kanskje heller ikke det beste resultatet.

Silje og jeg har f.eks. snakket om at i podden vil vi være litt forsiktig med å si hva folk konkret skal gjøre, siden det handler om karriere og er en livsstils-relatert pod. Vi tenker at folk kan høre og bli inspirert, men det skal ikke bli overdrevent med “Gjør sånn og sånn”. Det er viktig for meg at vi er forsiktige med.

Jeg tror jeg begynner å forstå nå at livet jeg levde i mine sene tenåringsår ikke var normalt. Det var ikke normalt å få daglige fan-innlegg og kommentarer som forteller at de digger det jeg gjør, å ha folk følge med på hva jeg gjør i dagliglivet til enhver tid, i det hele tatt kunne tjene noe penger på det, at Astrid S og Marcus og Martinus sier gratulerer når jeg kommer ut med ny låt, at folk møter opp på flyplassen når jeg kommer til en ny by, at innboksen blir så stappet på bursdagen at jeg ikke engang kan gå igjennom halvparten av meldingene.

Kanskje jeg følte at det ble så normalt at det var som om jeg var mislykket når jeg ble eldre og begynte å satse på andre ting. Kanskje jeg følte det normalt siden jeg er i en bransje hvor det der faktisk nærmest blir normalt. Tenk å være i en vennegjeng hvor det er “normalen”, “standarden”.

Hva skjedde de siste timene? Hjernen fikk et lite knekk sånn som jeg hadde i en dårlig periode en stund tilbake. Det er lenge siden jeg har kjent på den. Det utløste det slitsomme jeg kjenner på dag inn og dag ut. Det som skjedde for fire-fem timer siden føles ut som skjedde for en måned siden.

Etterpå skal jeg se en dokumentar om nye medier og hvordan hjernen intar stadig ny informasjon.

Kommer vi til å bli gale?

“We’re wired to serve”

Når er det det ikke er gøy å drive firma?

Det er ikke når det ikke er stort overskudd. Det er ikke når jeg ser en stor faktura jeg gjerne skulle vært foruten, eller når jeg er sliten etter en 12-timers arbeidsdag.

Det er når jeg føler folk ikke ønsker å benytte seg av tjenestene våres. Hvis vi ikke hjelper godt nok. Når jeg føler jeg må trykke på en selger-knapp for å “overbevise” om noe (de gangene jeg føler vi får til et prosjekt best og får kunder, er når jeg virkelig genuint føler kunden har nytte av det og genuint vil hjelpe bedriften/personen bak merkevaren).

Jeg tror ikke det er så enkelt som å si “Jeg liker å være entreprenør” eller “Jeg liker ikke å være entreprenør” – jeg tror at det meste i mange situasjoner handler om hvordan – ikke hva. 

Får noen glede av vår bedrift?

Skal jeg gjøre noe stort, må det være noe som er større enn meg selv. Større enn at jeg visualiserer å være på forsiden av Kampanje og forteller om at man kan gjøre det man vil, og kan omsette for så og så mange millioner.

Jeg husker at rett før farmor døde, sa hun til fetteren min “Husk: Det gjør ikke så mye om du ikke er så flink – det viktigste er å være snill og grei”. Farmoren min som var tannlege, investerte i eiendommer og som var fornuftig og flink på mange områder, sa dette fra sykesengen. Den setningen var noen av hennes siste ord.

Når er det du føler deg mest hjelpsom i forhold til den verden du lever i?

Det er nok en av de største grunnene at jeg elsket å holde på med YouTube – ikke fordi jeg fulgte drømmen, viste folk hva jeg fikk til og kunne eller nummeret på antall følgere – men fordi folk fikk glede av videoene jeg lagde. De gledet seg til en ny. Det var en glede i deres hverdag. Jeg ga dem tips og triks innenfor temaer de interesserte seg i. Jeg trodde en stund at det jeg gjorde ikke var så “viktig” fordi jeg bygde min egen merkevare basert på mitt navn og gi ut ting på min personlige merkevare – men hvis mange fikk glede av det jeg lagde, da var det vel ikke “uviktig”? Da var det jo faktisk noe større enn meg selv?

Når du føler det du gjør er nyttig og at du hjelper noen:

Det er lite som slår det drivet. Det, kombinert med lidenskap – da har du det. Da har du funnet det.

Det er dritgøy og dritkjipt å drive firma

I vår var det himmel. Nærmere 100,000 i inntekt på en måned til firmaet.

Problemet er – at det er det lett for å sveve videre på rosa skyer, og da stresser man ikke, og kostnader er jo der fortsatt.

Så sitter vi her, nesten i grøften. Ansatt flere. Lønnskostnader kan drepe firmaet vårt.

Jeg har fått inn freelancere på ulike prosjekter – men aldri gått igjennom en slik formell rekrutteringsprosess som nå.

Jeg har funnet ut at jeg ikke kan gjøre alt alene.

Jeg må finne noen som kan hjelpe meg. Eller bare bli veldig mye flinkere på å spørre om feedback.

Kjære leder: Din viktigste egenskap er empati

Er vel mange som kan relatere til at man prøver å være hyggelig, snill, og vil hjelpe til – og likevel blir man pratet til i en nedlatende tone?

Som daglig leder og sjef er jeg daglig i kontakt med mennesker. Spesielt er det utrolig, utrolig viktig for meg at mine ansatte føler seg vel når vi kommuniserer – spesielt når de prøver å være hjelpsomme og lære. Har man gjort noe som er upålitelig kan man kanskje generelt forvente at man blir sagt i fra til – men det kan man fortsatt bli gjort med respekt.

Som jeg nevnte i den første podcast-episoden av sesong 4 i Opp og Frem med Silje, har jeg måttet ta opp noe med en ledelse i et større firma da jeg opplevde at en oppdragsgiver har hatt en uheldig kommunikasjonsform over flere år. Det å da bli møtt med en positiv respons for at vi sa i fra, et “unnskyld” og “Dere har gjort en god jobb”, fikk meg nesten lyst til å fylle tårene litt under møtet innenfor de hvite, høye veggene.

Gang på gang, og spesielt på arbeidsplassen, lurer jeg på hvorfor noen er ledere/sjefer, og hvordan de har holdt på i så mange år. Er det ingen som har sagt i fra om at de ikke kan prate på den måten?

En av de beste sjefene jeg har hatt, er Vibeke Christiansen. Hun var assisterende redaktør i Topp da jeg startet min første praksisplass. Hun inspirerte meg, lærte meg, ga meg oppdrag og visste jeg kunne gjøre det ved siden av skolen, ga meg karrieremuligheter videre og så hvor stort ambisjonsnivå jeg hadde. Hun sa til et boyband jeg skulle intervjue at jeg hadde bursdag, og plutselig, rett etter intervjuet, står hele bandet og synger for meg. Hun fikk meg til å føle meg sett, glad og ga meg rett og slett en stor dose livsglede. Hun var sympatisk, så mennesker, lyttet og gjorde at andre følte seg inkludert når de var på jobb.

Jeg har hatt mange arbeidsplasser senere, og jeg husker fortsatt Vibeke som en av de beste.

Kjære ledere: Dere har et enormt ansvar. Ikke bare for å få en jobb gjort (kanskje ikke mest det, engang) – men at de ansatte og de på jobb har det bra. Jeg ville heller vært leder i et firma som gikk konkurs hvor folk hadde det hyggelig på jobb, enn et firma der folk la seg med en klump i magen fordi de måtte på arbeidsplassen der du jobber neste dag. Hvor de var redd for å lese neste mail du sender dem, selv når de kun har stått på og ikke har gjort noe upålitelig. Hadde en ansatt kommet til meg år senere og sagt at jeg var med på å gjøre hverdagen deres forferdelig selv når de prøvde så godt de kunne å være hyggelige og stått på for å hjelpe bedriften, hadde jeg gått i kjelleren – ingen tvil. Bare tanken gir meg dårlig følelse i kroppen.

Kanskje er egentlig ikke ansvaret på at dere skal få en jobb gjort: Det skal de ansatte gjøre, og du må stole på dem at de gjør det. Hvorfor ellers ansatte du dem?

Du skal være deres medhjelper og støttespiller. Du skal passe på at de føler seg verdsatt og gi dem en klapp på skulderen når de har gjort en god jobb. Sier du mer av hva de har gjort feil enn bra, ville jeg tatt en til titt i speilet.

Og det er heller ikke god business, om det skulle vært et motargument fra noen. Vet du hvorfor Southwest Airlines har gjort så god business i USA? De driver med forpliktelsesbasert HR hvor det vises gang på gang at ansatte og kunder blir satt først, som gjør at bedriften langsiktig vokser seg større og større gang på gang. Og det er veldig mye hyggeligere å kunne komme på jobb når ikke bare businessen går bra, men at folk er hyggelige meg hverandre og har det fint på arbeidsplassen.

Jeg har hatt mye vondt inni meg på grunn av ting ledere har gjort og sagt – noen mer enn andre. Du er med på å psykisk bryte noen ned. På en jobb og arbeidsplass er det allerede stressende som det er – du trenger ikke å bidra til at det blir verre.

Skal du si i fra, pass på at det er for de rette grunnene. Skal du si i fra, pass på at det blir gjort med respekt.

Du er med på å forme et menneske når du er leder. Husk det.

 

Oppsummering av august

“I felt loved (spesielt rundt bday-tider), jeg fikk en del realizations som var viktig for meg, jeg sto opp for meg selv, jeg begynte i ny jobb…
Jeg innser nå hvor mye som har skjedd i august – mye føles så lenge siden ut.

Jeg er spent på september. Noe sier meg at det kommer til å bli enda en lærerik og innholdsrik måned – men ikke mer enn at den ikke kan takles. 😉 

– TML <3″