Støy ørene dine ikke hører

Vi vil ha ofte ha det innpakket i en pen, fin historie. Med innpakningspapir i glans og i tråder med glade farger.

Jente er normal. Jente gjør suksess. Jente faller sammen. Jente reiser seg igjen. Der blir hun stående.

Det er den pene historien.

Den ekte er hun at reiser seg igjen – men hun vingler. De ulykkelige dagene etterlater seg spor. Det gjør det vanskelig å stå oppreist med strake ben til enhver time hver dag.

Selvfølgelig vet vi at livet ikke blir perfekt resten av livet etter noe vondt skjer – det vil komme nye ting å ha vondt for.

Jeg føler jeg kommer ganske lett over ting og går videre til det neste.

Men ting som har skjedd etterlater seg spor hos meg. Etter VGS var ting et eneste rent surr, og jeg føler på mye av det samme i dag.

Jeg har prøvd så hardt å få det bedre. Jeg har prøvd så godt jeg kan å ta riktige valg, å være “minst mulig usikker”, være den beste versjonen av meg selv, og være et best mulig menneske.

Men kanskje problemet er at jeg prøver hele tiden. Spesielt nå på sosiale medier skal vi være best best best. Nå har vi jo tilgang på all mulig informasjon: Hvordan kle seg bra, hvordan sette opp håret, hvordan sminke seg, hvordan oppføre seg som en etisk og moralsk person, hvordan komme over en mental lidelse, hvordan slappe av, hvordan ikke bruke plast, hvordan ha riktig kroppsspråk, hvordan tjene millioner, hvordan få treningsmotivasjon, hvordan få A+, hvordan bli kjendis, hvordan følge drømmene dine, hvordan ikke tenke, hvordan ha det ryddig, hvordan snakke, hvordan redde verden.

Tweets og IG-poster forteller deg hva du skal gjøre, hva du skal tenke, hvordan du skal oppføre deg. Tenk at i gamle dager kom det kanskje et råd en gang i blant man kunne ruge litt på og så se om man tar det innover seg eller ikke – nå blir vi bombadert med ting hele tiden.

Det blir vanskelig å høre seg selv. Det er så mye støy. Den støyen trenger ikke å være lyd ørene dine hører.

Hvis jeg blir lei meg eller irritert, går jeg ofte rett til “Ok, hva skal jeg gjøre med det?”. Men kanskje noen ganger er det greit å bare kjenne litt på det, og let it pass. Hvis jeg skal gjøre noe med en følelse hver eneste gang jeg føler noe, blir det litt mye å ta tak i og gir kanskje heller ikke det beste resultatet.

Silje og jeg har f.eks. snakket om at i podden vil vi være litt forsiktig med å si hva folk konkret skal gjøre, siden det handler om karriere og er en livsstils-relatert pod. Vi tenker at folk kan høre og bli inspirert, men det skal ikke bli overdrevent med “Gjør sånn og sånn”. Det er viktig for meg at vi er forsiktige med.

Jeg tror jeg begynner å forstå nå at livet jeg levde i mine sene tenåringsår ikke var normalt. Det var ikke normalt å få daglige fan-innlegg og kommentarer som forteller at de digger det jeg gjør, å ha folk følge med på hva jeg gjør i dagliglivet til enhver tid, i det hele tatt kunne tjene noe penger på det, at Astrid S og Marcus og Martinus sier gratulerer når jeg kommer ut med ny låt, at folk møter opp på flyplassen når jeg kommer til en ny by, at innboksen blir så stappet på bursdagen at jeg ikke engang kan gå igjennom halvparten av meldingene.

Kanskje jeg følte at det ble så normalt at det var som om jeg var mislykket når jeg ble eldre og begynte å satse på andre ting. Kanskje jeg følte det normalt siden jeg er i en bransje hvor det der faktisk nærmest blir normalt. Tenk å være i en vennegjeng hvor det er “normalen”, “standarden”.

Hva skjedde de siste timene? Hjernen fikk et lite knekk sånn som jeg hadde i en dårlig periode en stund tilbake. Det er lenge siden jeg har kjent på den. Det utløste det slitsomme jeg kjenner på dag inn og dag ut. Det som skjedde for fire-fem timer siden føles ut som skjedde for en måned siden.

Etterpå skal jeg se en dokumentar om nye medier og hvordan hjernen intar stadig ny informasjon.

Kommer vi til å bli gale?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *