Normalt, men på en film-måte

Jeg står i butikken og ser at min medarbeider roper over glassvinduet til nabobutikken til venninnen hennes som jobber der. De begge har til og med hamstre, de også.

Og i det øyeblikket føler jeg livet mitt som en film. Jeg har vært gira, overlykkelig og helt i ekstase på eventer, når jeg får telefoner om at jeg får jobb i store mediehus, når en kjendis jeg fulgte med på som ung sender meg en DM eller liker bildene mine.

Men jeg følte ikke det som et filmøyeblikk.

Jeg har måttet gå inn i og tenke “Dette er jo egentlig litt sykt. Få det inn, Tina. Føl på det”.

Men i butikken i går føltes det naturlig. Jeg prøvde ikke å få fram en spesiell følelse eller tanke. Jeg følte meg som en small town girl som er i begynnelsesfasen igjen. En som bygger en bedrift ved siden av som starter livet litt på nytt. Som blir kjent med folk og hvor praten går naturlig. De vet ikke hva Instagram-profilen min er eller hvor mange følgere jeg har, jeg vet ikke hva deres Instagram er eller hvor mange følgere de har (småstalket litt etterpå da), de vet ikke så mye av min historie, og jeg føler meg helt… Normal. Normal som har samboer og familie som har mulighet til å stikke innom butikken (og faktisk gjør det), med en jobb basert på antall timer, en jobb der du må være i øyeblikket; ikke hele tiden tenke, men bare gjøre, ikke tenke at det må vokse for at jeg eller det jeg gjør skal bli “godtatt”, og jeg føler mestringsfølelse. Jeg føler at jeg lever. Føler meg normal. Men med en twist av indifferanse. Men ingen er jo like. Heldigvis.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *