En annen side av et prestisjetilbud

13. desember 2017 fikk jeg tilbud om å bli digitalansvarlig/”redaktør” for Norges ledende tweens-magasin.

Det kunne jeg jo selvsagt ikke si nei til. Eller, jeg kunne, men det føltes ikke helt sånn.

Det mange ikke vet, var at jeg i den perioden hadde sett på et studie i utlandet. Et år med entreprenørskap og business i Los Angeles. Et år med arbeidsvisum etterpå.

Jeg hadde ikke bestemt meg, men jeg hadde følt meg stuck i en lang stund (Ref Quicksand). Jeg var mye lei meg, og følte at jeg begynte å bli ferdig med å gjøre YouTube på samme måte som jeg hadde gjort i lang tid. Jeg elsker jo å reise til USA, og den beste tiden i mitt liv var da jeg var på filmskole en sommer i New York sommeren 2016.

Så kult, tenkte jeg, å være 20 år og få tilbud om å lede de digitale plattformene til denne merkevaren. Dette skulle bli noe nytt og fantastisk. Kanskje det var dette som skulle ta meg ut av gryta. Kanskje flere ville kjenne til navnet mitt. Få flere kontakter. Jeg kom jo også til å tjene mer og få en større inntekt. Et stort skritt videre i karrieren. Dopamin-rush.

Det var jo bare meg, så jeg hadde ikke noe team. Det er jo velkjent innenfor bransjen at mediehusene sliter med å få inn inntekt, spesielt på papirbladene. Men jeg tenkte jo bare på hvor kult det var at jeg ble spurt og alle mulighetene jeg tenkte det ville medbringe.

Jeg er for at unge skal følge drømmer og gjøre store ting. Men når du er ung, og blir satt til å ha et såpass stort ansvar uten at du egt ikke har noe miljø der du jobber, og skal passe på at mediehus får nok engasjement ift til merkevaren sin slik at de skal tjene penger, og “miljøet” ikke er helt slikt du ser for deg, og det verste av alt: Det du elsket å gjøre blir bare stress og om å få nok visninger for å gjøre andre fornøyde, ødelegger det det som var så nære hjertet ditt.

Slutten av 2018 er den verste tiden jeg noen gang har opplevd. Jeg har vært åpen hvor mye jeg begynte å slite med angst, deprimert og jeg klarte ikke å fungere i hverdagen. Bare å bli dratt tilbake til det nå fyller øynene litt.

Jeg klarte ikke å filme, redigere og ta bilder uten å få angst. Jeg klarte ikke å gjøre jobben. Jeg klarte ikke å gjøre det jeg elsket. Jeg klarte ikke så mye.

Man skulle tro jeg skulle bli inspirert og mer kreativ. Men å drive sin egen YouTube-kanal ved siden av en annen merkevares digitale flater som tapper deg for energi, gjorde at jeg til slutt ikke klarte begge deler. Her ligger det selvfølgelig mye mer rundt det. Men jeg trodde jo selvsagt å ta den jobben skulle hjelpe meg med YouTube-karrieren. Men det ble omvendt. Og da tenker jeg: Om jeg hadde dratt til USA, hadde den faktisk kanskje hadde gått bedre? Det er ikke det dette handler om, men det er en annen tanke som har slått meg.

Å få seg jobb er ikke stress. Å få seg en karriere er ikke stress. Det var ikke derfor jeg tok jobben: Jeg tenkte selvsagt det ville bli gøy, og jeg har hatt det mye gøy.

Men jeg trengte det ikke.

Skal jeg gi deg ett tips når du står ovenfor et stort valg: Spør deg selv hvorfor.

Fordi når de grunnene du velger noe ikke blir som du hadde tenkt deg, og når det er ting som ikke er sikkert du får, så er det det som er den virkelige, nedslående risikoen.

Mondelia Media går kanskje konkurs en dag og legges ned. Men jeg driver det ikke for at det skal tjene inn 100 millioner. Hvis firmaet gjør det, så supert – da kan jeg skaffe enda flere arbeidsplasser og større kontor og mer utstyr. Jeg driver det for prosessen. For teamet. For det vi gjør hver dag.

Man vet selvsagt ikke hva som hadde skjedd om jeg hadde valgt å dra til USA. Men om jeg ikke hadde blitt påkjørt av en bil, vil jeg nok tro at jeg hadde hatt det lettere i dag. Jeg slet ikke bare i noen uker. Jeg klarer å fungere normalt i hverdagen i dag, men jeg lever med traumer som jeg har prøvd å komme over siden den gang, og som jeg kanskje må leve med resten av livet.

Poenget mitt er ikke at du ikke skal velge karriereveien når du er ung fordi du kommer til å få traumer, bli mentalt syk og behandlet dårlig: Poenget er at det er når du er ung at du kan utforske verden, ikke binde deg til noe, og ikke ha masse ansvar. Det får du tid til senere.

Om du virkelig, virkelig vil det, og ikke har andre alternativer i tankene, så kjører du på.

Jeg hadde et annet alternativ jeg tenkte på. Som jeg fortsatt tenker på iblant..

Jeg har heldigvis gjort noe godt ut av det: All inntekten jeg genererte året jeg jobbet alene året 2018 som influencer og som digitalansvarlig, gjorde at jeg i dag bygger mitt eget firma. At jeg kan betale andre for å gjøre det de elsker: Å være kreativ. Gi andre en arbeidsplass. Prøve å gi dem det miljøet som jeg aldri fikk. La dem feile gang på gang. Ha forståelse og empati for dem. Bygge noe sammen og la dem være en del av noe som jeg håper fyller hjertet deres med glede. I går fylte jeg 23, og teamet overfylte meg med kjærlighet. Nå kom det et smil.

Jeg er fortsatt ung. Det er mye igjen å gjøre. Mye.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *