Monthly Archives: august 2020

Kjære leder: Din viktigste egenskap er empati

Er vel mange som kan relatere til at man prøver å være hyggelig, snill, og vil hjelpe til – og likevel blir man pratet til i en nedlatende tone?

Som daglig leder og sjef er jeg daglig i kontakt med mennesker. Spesielt er det utrolig, utrolig viktig for meg at mine ansatte føler seg vel når vi kommuniserer – spesielt når de prøver å være hjelpsomme og lære. Har man gjort noe som er upålitelig kan man kanskje generelt forvente at man blir sagt i fra til – men det kan man fortsatt bli gjort med respekt.

Som jeg nevnte i den første podcast-episoden av sesong 4 i Opp og Frem med Silje, har jeg måttet ta opp noe med en ledelse i et større firma da jeg opplevde at en oppdragsgiver har hatt en uheldig kommunikasjonsform over flere år. Det å da bli møtt med en positiv respons for at vi sa i fra, et “unnskyld” og “Dere har gjort en god jobb”, fikk meg nesten lyst til å fylle tårene litt under møtet innenfor de hvite, høye veggene.

Gang på gang, og spesielt på arbeidsplassen, lurer jeg på hvorfor noen er ledere/sjefer, og hvordan de har holdt på i så mange år. Er det ingen som har sagt i fra om at de ikke kan prate på den måten?

En av de beste sjefene jeg har hatt, er Vibeke Christiansen. Hun var assisterende redaktør i Topp da jeg startet min første praksisplass. Hun inspirerte meg, lærte meg, ga meg oppdrag og visste jeg kunne gjøre det ved siden av skolen, ga meg karrieremuligheter videre og så hvor stort ambisjonsnivå jeg hadde. Hun sa til et boyband jeg skulle intervjue at jeg hadde bursdag, og plutselig, rett etter intervjuet, står hele bandet og synger for meg. Hun fikk meg til å føle meg sett, glad og ga meg rett og slett en stor dose livsglede. Hun var sympatisk, så mennesker, lyttet og gjorde at andre følte seg inkludert når de var på jobb.

Jeg har hatt mange arbeidsplasser senere, og jeg husker fortsatt Vibeke som en av de beste.

Kjære ledere: Dere har et enormt ansvar. Ikke bare for å få en jobb gjort (kanskje ikke mest det, engang) – men at de ansatte og de på jobb har det bra. Jeg ville heller vært leder i et firma som gikk konkurs hvor folk hadde det hyggelig på jobb, enn et firma der folk la seg med en klump i magen fordi de måtte på arbeidsplassen der du jobber neste dag. Hvor de var redd for å lese neste mail du sender dem, selv når de kun har stått på og ikke har gjort noe upålitelig. Hadde en ansatt kommet til meg år senere og sagt at jeg var med på å gjøre hverdagen deres forferdelig selv når de prøvde så godt de kunne å være hyggelige og stått på for å hjelpe bedriften, hadde jeg gått i kjelleren – ingen tvil. Bare tanken gir meg dårlig følelse i kroppen.

Kanskje er egentlig ikke ansvaret på at dere skal få en jobb gjort: Det skal de ansatte gjøre, og du må stole på dem at de gjør det. Hvorfor ellers ansatte du dem?

Du skal være deres medhjelper og støttespiller. Du skal passe på at de føler seg verdsatt og gi dem en klapp på skulderen når de har gjort en god jobb. Sier du mer av hva de har gjort feil enn bra, ville jeg tatt en til titt i speilet.

Og det er heller ikke god business, om det skulle vært et motargument fra noen. Vet du hvorfor Southwest Airlines har gjort så god business i USA? De driver med forpliktelsesbasert HR hvor det vises gang på gang at ansatte og kunder blir satt først, som gjør at bedriften langsiktig vokser seg større og større gang på gang. Og det er veldig mye hyggeligere å kunne komme på jobb når ikke bare businessen går bra, men at folk er hyggelige meg hverandre og har det fint på arbeidsplassen.

Jeg har hatt mye vondt inni meg på grunn av ting ledere har gjort og sagt – noen mer enn andre. Du er med på å psykisk bryte noen ned. På en jobb og arbeidsplass er det allerede stressende som det er – du trenger ikke å bidra til at det blir verre.

Skal du si i fra, pass på at det er for de rette grunnene. Skal du si i fra, pass på at det blir gjort med respekt.

Du er med på å forme et menneske når du er leder. Husk det.

 

Oppsummering av august

“I felt loved (spesielt rundt bday-tider), jeg fikk en del realizations som var viktig for meg, jeg sto opp for meg selv, jeg begynte i ny jobb…
Jeg innser nå hvor mye som har skjedd i august – mye føles så lenge siden ut.

Jeg er spent på september. Noe sier meg at det kommer til å bli enda en lærerik og innholdsrik måned – men ikke mer enn at den ikke kan takles. 😉 

– TML <3″

Et øyeblikk på neglesalongen

Jeg setter meg ned, klar for min franske manikyr på The Nail Studio på Frogner. Jeg husker at neglepleieren tidligere sa hun var fra Ukraina, og at hun syntes det var så kult at jeg var en miks av etnisiteter.

Jeg nevner at vi snakket om det for en stund tilbake, og vi snakker deretter om alt fra hvor vi er fra, til skole og jobb. Hun forteller meg at hun tok en økonomi-utdannelse og jobbet i offentlige, økonomiske firmaer, men likte det ikke. Så hun begynte med skjønnhetspleie. Wow, tenker jeg. Creds.

Så begynner jeg tenke på hva jeg har tenkt mye på det siste. Etter at jeg har skaffet meg deltidsjobb, har jeg lært hvor mye jeg digger å jobbe i butikk. At det er en viss zen-følelse over det, selv om det kan bli hektisk når man først er i butikken.

Men det er noe med det, at du forbereder deg på å jobbe så og så mange timer, og når du er ferdig, så er du ferdig.

Det ringer ikke kunder mens du sitter hjemme og spiser middag. Du har ikke en konstant tanke i bakhodet “Hvordan skal vi vokse? Hvordan skal vi få flere kunder? Overlever vi mer enn et år til? Ble det litt for mye kostnader forrige måned?”.

Stor del av grunnen til at jeg ikke hadde tenkt meg noe sånt før, er fordi jeg ville ha spenning i hverdagen. Du aner ikke hva som skjer hver dag. Du får adrenalin-rush i kroppen flere ganger om dagen.

Men… Du lever jo uansett og får erfaringer. Det skjer ting hele tiden, om det så skjer når du står i kassen og skanner inn varer, eller om du cold-mailer for å hanke inn kunder, eller er i et møte med et stort konsern, eller du står og holder en konsert på verdensturné.

Så jeg forstår henne. Jeg kan relatere. Jeg kan skjønne hvorfor hun gjør det – spesielt når hun trives så mye med det hun gjør i dag som hun gjør.

For øyeblikket liker jeg begge deler. Drive firma, og så hjelpe til i butikken på kvelder og lørdager. Jeg føler på en god balanse.

Normalt, men på en film-måte

Jeg står i butikken og ser at min medarbeider roper over glassvinduet til nabobutikken til venninnen hennes som jobber der. De begge har til og med hamstre, de også.

Og i det øyeblikket føler jeg livet mitt som en film. Jeg har vært gira, overlykkelig og helt i ekstase på eventer, når jeg får telefoner om at jeg får jobb i store mediehus, når en kjendis jeg fulgte med på som ung sender meg en DM eller liker bildene mine.

Men jeg følte ikke det som et filmøyeblikk.

Jeg har måttet gå inn i og tenke “Dette er jo egentlig litt sykt. Få det inn, Tina. Føl på det”.

Men i butikken i går føltes det naturlig. Jeg prøvde ikke å få fram en spesiell følelse eller tanke. Jeg følte meg som en small town girl som er i begynnelsesfasen igjen. En som bygger en bedrift ved siden av som starter livet litt på nytt. Som blir kjent med folk og hvor praten går naturlig. De vet ikke hva Instagram-profilen min er eller hvor mange følgere jeg har, jeg vet ikke hva deres Instagram er eller hvor mange følgere de har (småstalket litt etterpå da), de vet ikke så mye av min historie, og jeg føler meg helt… Normal. Normal som har samboer og familie som har mulighet til å stikke innom butikken (og faktisk gjør det), med en jobb basert på antall timer, en jobb der du må være i øyeblikket; ikke hele tiden tenke, men bare gjøre, ikke tenke at det må vokse for at jeg eller det jeg gjør skal bli “godtatt”, og jeg føler mestringsfølelse. Jeg føler at jeg lever. Føler meg normal. Men med en twist av indifferanse. Men ingen er jo like. Heldigvis.

 

En annen side av et prestisjetilbud

13. desember 2017 fikk jeg tilbud om å bli digitalansvarlig/”redaktør” for Norges ledende tweens-magasin.

Det kunne jeg jo selvsagt ikke si nei til. Eller, jeg kunne, men det føltes ikke helt sånn.

Det mange ikke vet, var at jeg i den perioden hadde sett på et studie i utlandet. Et år med entreprenørskap og business i Los Angeles. Et år med arbeidsvisum etterpå.

Jeg hadde ikke bestemt meg, men jeg hadde følt meg stuck i en lang stund (Ref Quicksand). Jeg var mye lei meg, og følte at jeg begynte å bli ferdig med å gjøre YouTube på samme måte som jeg hadde gjort i lang tid. Jeg elsker jo å reise til USA, og den beste tiden i mitt liv var da jeg var på filmskole en sommer i New York sommeren 2016.

Så kult, tenkte jeg, å være 20 år og få tilbud om å lede de digitale plattformene til denne merkevaren. Dette skulle bli noe nytt og fantastisk. Kanskje det var dette som skulle ta meg ut av gryta. Kanskje flere ville kjenne til navnet mitt. Få flere kontakter. Jeg kom jo også til å tjene mer og få en større inntekt. Et stort skritt videre i karrieren. Dopamin-rush.

Det var jo bare meg, så jeg hadde ikke noe team. Det er jo velkjent innenfor bransjen at mediehusene sliter med å få inn inntekt, spesielt på papirbladene. Men jeg tenkte jo bare på hvor kult det var at jeg ble spurt og alle mulighetene jeg tenkte det ville medbringe.

Jeg er for at unge skal følge drømmer og gjøre store ting. Men når du er ung, og blir satt til å ha et såpass stort ansvar uten at du egt ikke har noe miljø der du jobber, og skal passe på at mediehus får nok engasjement ift til merkevaren sin slik at de skal tjene penger, og “miljøet” ikke er helt slikt du ser for deg, og det verste av alt: Det du elsket å gjøre blir bare stress og om å få nok visninger for å gjøre andre fornøyde, ødelegger det det som var så nære hjertet ditt.

Slutten av 2018 er den verste tiden jeg noen gang har opplevd. Jeg har vært åpen hvor mye jeg begynte å slite med angst, deprimert og jeg klarte ikke å fungere i hverdagen. Bare å bli dratt tilbake til det nå fyller øynene litt.

Jeg klarte ikke å filme, redigere og ta bilder uten å få angst. Jeg klarte ikke å gjøre jobben. Jeg klarte ikke å gjøre det jeg elsket. Jeg klarte ikke så mye.

Man skulle tro jeg skulle bli inspirert og mer kreativ. Men å drive sin egen YouTube-kanal ved siden av en annen merkevares digitale flater som tapper deg for energi, gjorde at jeg til slutt ikke klarte begge deler. Her ligger det selvfølgelig mye mer rundt det. Men jeg trodde jo selvsagt å ta den jobben skulle hjelpe meg med YouTube-karrieren. Men det ble omvendt. Og da tenker jeg: Om jeg hadde dratt til USA, hadde den faktisk kanskje hadde gått bedre? Det er ikke det dette handler om, men det er en annen tanke som har slått meg.

Å få seg jobb er ikke stress. Å få seg en karriere er ikke stress. Det var ikke derfor jeg tok jobben: Jeg tenkte selvsagt det ville bli gøy, og jeg har hatt det mye gøy.

Men jeg trengte det ikke.

Skal jeg gi deg ett tips når du står ovenfor et stort valg: Spør deg selv hvorfor.

Fordi når de grunnene du velger noe ikke blir som du hadde tenkt deg, og når det er ting som ikke er sikkert du får, så er det det som er den virkelige, nedslående risikoen.

Mondelia Media går kanskje konkurs en dag og legges ned. Men jeg driver det ikke for at det skal tjene inn 100 millioner. Hvis firmaet gjør det, så supert – da kan jeg skaffe enda flere arbeidsplasser og større kontor og mer utstyr. Jeg driver det for prosessen. For teamet. For det vi gjør hver dag.

Man vet selvsagt ikke hva som hadde skjedd om jeg hadde valgt å dra til USA. Men om jeg ikke hadde blitt påkjørt av en bil, vil jeg nok tro at jeg hadde hatt det lettere i dag. Jeg slet ikke bare i noen uker. Jeg klarer å fungere normalt i hverdagen i dag, men jeg lever med traumer som jeg har prøvd å komme over siden den gang, og som jeg kanskje må leve med resten av livet.

Poenget mitt er ikke at du ikke skal velge karriereveien når du er ung fordi du kommer til å få traumer, bli mentalt syk og behandlet dårlig: Poenget er at det er når du er ung at du kan utforske verden, ikke binde deg til noe, og ikke ha masse ansvar. Det får du tid til senere.

Om du virkelig, virkelig vil det, og ikke har andre alternativer i tankene, så kjører du på.

Jeg hadde et annet alternativ jeg tenkte på. Som jeg fortsatt tenker på iblant..

Jeg har heldigvis gjort noe godt ut av det: All inntekten jeg genererte året jeg jobbet alene året 2018 som influencer og som digitalansvarlig, gjorde at jeg i dag bygger mitt eget firma. At jeg kan betale andre for å gjøre det de elsker: Å være kreativ. Gi andre en arbeidsplass. Prøve å gi dem det miljøet som jeg aldri fikk. La dem feile gang på gang. Ha forståelse og empati for dem. Bygge noe sammen og la dem være en del av noe som jeg håper fyller hjertet deres med glede. I går fylte jeg 23, og teamet overfylte meg med kjærlighet. Nå kom det et smil.

Jeg er fortsatt ung. Det er mye igjen å gjøre. Mye.

I dag gjorde jeg noe bra

Jeg tiet ikke.

Ref dette innlegget.

Jeg holdte på å gjøre det – selv etter jeg skrev det innlegget.

Trakk hodet helt ut fra det.

Men jeg følte at jeg måtte si i fra.

Og det kunne vel egentlig ikke gått bedre.

Blir du behandlet dårlig, si i fra til noen. Kommuniser. Støtt deg selv. Si i fra for deg selv og den som kommer etter deg.

Når det er motivasjonen, å stå opp for deg selv og andre: Da blir det bra. Da blir det riktig. Ikke fordi du blir fremsilt bra, fordi det er politisk korrekt eller fordi du kan tjene penger på det.

Jeg ble fortalt at det var mye jeg kunne tape på det. Folk kunne prate. Ta meg useriøst. Jeg kunne gjøre det slitsomt for meg selv.

Men jeg følte jeg vant alt jeg kunne vinne, uten å vite det.

Det aller beste: Jeg vant meg selv.