Ett år siden

Ett år siden kysset bestekompisen min og jeg – sånn på ordentlig. På ordentlig, for første gang.

Jeg var så forelsket. Jeg er så forelsket.

Jeg var bedringens vei fra en dårlig periode i livet. Det er mye jeg ikke er helt sikker på, men at denne forelskelsen faktisk hjalp meg, det er jeg veldig sikker på.

Som om Gud bestemte seg for å sette følelsene mine i gang som bare det. Jeg hadde jo tenkt på det tidligere – bare ikke gjort så mye med det.

Jeg visste at jeg elsket å være med han. At han var snill. God. Morsom. Talentfull. Hjelpsom. Omsorgsfull. Hadde litt type stil som jeg liker – ikke bare på klær, men på mye.

Å bli sammen med bestevennen sin er noe av nydeligste, vakreste jeg har opplevd.

Det har ikke vært en dans på roser – ikke tro det. Når Tina aldri har vært i et seriøst forhold før, og har den “I’m an independent woman and no boy is going to think they can act any way they want towards me”-holdningen har vært en utfordring. Bra å ha den litt, men så er jo gutter mennesker de også. Jeg har bare prøvd å beskytte meg selv. Og akkurat det synes jeg er en bra ting.

Jeg prøvde å hinte til at dette kanskje ikke kom til å gå. Mange ganger. Men han var så opptatt av at jeg skulle ha det bra. Han ville ikke la meg gå. Og jeg ville jo egentlig ikke gå. Du ville visst virkelig ha meg. Jeg ville virkelig ha deg. Og mamma ville at jeg skulle ha deg 😛

Det er ingen som kjenner meg så godt som du gjør, S. Ingen. Du har lært meg å si ting jeg føler på, du har lært at følelsene mine ikke bare er tull og skal skyves bort, du ser det med en gang jeg tenker på noe, du holder meg om natten om jeg har det vondt, du rydder og du vasker, du lager mat til meg (noe du var ekstra opptatt av den tiden jeg hadde dårlig kosthold), du er så god å ha samtaler med, du er smart og hjelper meg med å tenke enkelt. Du heier på meg, støtter og hjelper meg også i praksis. Du er med meg til legen, du ringer til folk om du er bekymret for meg.

Jeg elsker å bo med deg. Jeg føler meg trygg med deg. Jeg blir aldri lei av å holde rundt deg, kysse deg, jeg elsker å gjøre ting for deg, gjøre romantiske ting, se hvor glad du blir når jeg også rydder og vasker.

Du har sett meg på mitt verste – og likevel ville du bli sammen med meg.

Jeg elsker deg så mye, S.

Og første gangen jeg innså det, har jeg aldri tvilt på det.

For ett år siden, endret du livet mitt.

18. mai 2020:

Jeg sykler bortover veien. S fikk meg med på sykkeltur. Jeg tenkte det passet fint etter arbeidsdagen. Etter å ha syklet på stier, gjennom skogen, sett sauer og ekorn og sittet ved vannet, sykler vi tilbake, og da får jeg en helt sinnsykt god følelse. Jeg kjente på skikkelig lykke. Jeg fikk flashback til da jeg var barn. Da jeg syklet forbi åkere og jorder i Tønsberg.
Det var sånn akkurat passe temperatur. Verken for varmt eller for kaldt. Himmelen var blå. Ingenting jeg tenkte på enn det som var rundt meg. Jeg lukker øynene og kjenner vinden treffe ansiktet mens jeg sykler. Jeg kjenner en god følelse i magen.

(Innlegg skrevet både 16. og 18. mai, med tanke på publisering 18. mai.)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *