Dyp lykke / Jinx?

Første halvdel av dagen var det fin sol og 16 grader som jeg nøt på balkongen til en familievenn med en kattepus i mitt nærvær. Nå pøseregner og tordner for øyeblikket. Men jeg er glad.

Det er deilig å være litt trøtt og sliten i dag nå som jeg har sunket litt ned i sofaen. Keeping Up With The Kardashians er på TV-en, og jeg sitter med laptopen i fanget. Jeg har spist deilige middagsrester som en slags forrett før middag hos familien i kveld, som Steffen lagde i går. Er det noe jeg har fått ekstra innsikt i siste tiden er hvor viktig kosthold og næringsrik mat er.

Dette skrev jeg for kanskje omtrent en time siden. En time senere sitter jeg i et annet rom med tårer i øynene og har et hodet som er slitent. Jeg lurer på om jeg jinxet det…?

Jeg prøver hele tiden å tenke på hva som er riktig å gjøre. Jeg prøver å tilpasse meg til enhver tid. Jeg prøver å finne ut hva som er galt med meg. Jeg blir påminnet av dårlige stunder i 2018 hvor jeg presset meg selv og ikke sa “I dag går det faktisk ikke” fordi jeg skulle klare å gjennomføre.

Ting som ikke var vits i å gjennomføre.

“Jeg må stå på” “Det er bare en liten greie” Men når du gjør det med alle de hundre små greiene i løpet av kort tid blir det for mye.

Jeg får dårlig samvittighet ovenfor min egen kropp. Jeg blir så lei meg. Det var bare gode intensjoner bak hver gang jeg sa ja til en avtale, hver gang jeg ikke avlyste, hver gang jeg presset meg selv om jeg satt i kroppen og følte jeg skulle besvime. “Kanskje jeg bare er dramatisk”, har jeg tenkt ofte.

Noen ganger kan man presse seg selv og stå i det: Men ikke hele tiden – spesielt når det er ting som egentlig er viktig. Som egentlig ikke fører deg nærmere målet ditt. Jeg tror jeg ikke skjønte lenger helt hva målet mitt var.

Det er to ting jeg tok med meg fra barndommen: Å stå på, og ikke være en drama queen. Jeg husker venninnegjenger, inkl. meg selv, ble så irritert når folk ble sure for “ingenting”. De fikk ofte rykte på seg. Jeg har vært redd for å bli en av de. Jeg er ikke like redd for det lenger nå. Jeg sier ofte ifra og tenker at det det får bare være om en eller to eller flere ikke liker meg for at jeg sier ifra, og viser oftere de ekte følelsene som ligger bak.

Også må man ikke glemme at stå på-holdningen ikke bare kanskje har gitt meg karriere og drømmejobben som 22-åring, men at jeg også kom meg igjennom et helvetes periode. Og at det å ikke alltid vise sanne tanker og følelser gjør det bedre.

Men jeg kunne vært mer hjemme og vist mer av hva jeg følte.

Også hjelper det ofte å gråte det litt ut, har jeg skjønt.

Man føler seg plutselig bedre.

Jeg gleder meg til hverdagen når det blir mer jobb. Da får jeg brukt all denne tanke-energien på det noe mer produktivt. Og noe som gjør meg mer glad.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *