Monthly Archives: mai 2020

I dag har jeg…

  • Vannet blomstene
  • Tørket sølet fra gulvet fra vannet til blomstene
  • Redd sengen
  • Satt hvite klær på 30 grader i vasken
  • Laget thumbnail/YouTube-miniatyrbilde for den nyeste videoen til MindZens med Nina Kristine, og gjort videoen klar for publisering
  • Kledd på meg sommerklær
  • Sett på TV

 

Jeg har planlagt…

  • Å handle mat på lokalbutikken
  • Dra i park-bursdag
  • Dra på vinkveld hos noen venner
  • Vaske mer klær (De er sortert klart)
  • Muligens lese ut boken jeg fikk på fredag. Ca. 20 sider igjen! Kan være det blir i morgen også, så det stresser jeg ikke så veldig med.

Hva har du gjort/skal i dag? ♥

Jeg blir nervøs

Jeg titter innom YT-kanalen min. Jeg gjør ikke det så ofte. Man skulle tro at jeg kanskje gikk mye tilbake dit og mimret på noe som var en så stor del av livet mitt. Den siden der.

Jeg mimrer tilbake ofte. Er svært preget av den tiden. Men det er et eller annet som gjør at jeg ikke trykker meg inn på den kanalen så ofte. Jeg vet ikke.

Mondelia Media lanserte en teaser i dag til en serie vi har produsert for tiden. Det var gøy å lage en ny kanal for kunden. Å trykke på profilbildet øverst i hjørnet og se kanalene som lå under der. Jeg så noe jeg var stolt av.

For jeg har lenge ikke følt på det når jeg har gått inn på kanalen min. Alle de siste videoene minner meg om forvirring. Usikkerhet. Lavere seertall enn hva jeg pleide å ha. Preget av oppdrag. Ikke hva jeg var inspirert av. En «må»-følelse kjennes igjen. Throwback til en ekstremt pliktfølelse.

Men i natt, så jeg på en video. Den nyeste som er offentlig, som er over et og et halvt år siden jeg publiserte.

Det var egentlig ikke så dårlig. Ikke superbra eller spesielt morsomt, men jeg så litt uten å tvinge meg selv.

Og jeg vet ikke hvorfor, men nå kjenner jeg at jeg er nervøs i kroppen. Nervøs. Vet ikke om det er av videoen, eller at jeg lagde en ny header til kanalen med en liten beskjed til mine gamle seere om de kanskje stikker innom en dag og mimrer selv, eller om det er kombinasjonen.

Det er en god nervøsitet, tror jeg.

En nervøsitet av følelsen av starten på noe nytt?

Screenshot fra en video hvor jeg var faktisk fornøyd med både bakgrunn, lys, redigering, hår og sminke. En av de dagene hvor jeg bare følte meg inspirert til å lage en video og hadde skrevet forhåndslagde notater på. What a day.

Ett år siden

Ett år siden kysset bestekompisen min og jeg – sånn på ordentlig. På ordentlig, for første gang.

Jeg var så forelsket. Jeg er så forelsket.

Jeg var bedringens vei fra en dårlig periode i livet. Det er mye jeg ikke er helt sikker på, men at denne forelskelsen faktisk hjalp meg, det er jeg veldig sikker på.

Som om Gud bestemte seg for å sette følelsene mine i gang som bare det. Jeg hadde jo tenkt på det tidligere – bare ikke gjort så mye med det.

Jeg visste at jeg elsket å være med han. At han var snill. God. Morsom. Talentfull. Hjelpsom. Omsorgsfull. Hadde litt type stil som jeg liker – ikke bare på klær, men på mye.

Å bli sammen med bestevennen sin er noe av nydeligste, vakreste jeg har opplevd.

Det har ikke vært en dans på roser – ikke tro det. Når Tina aldri har vært i et seriøst forhold før, og har den “I’m an independent woman and no boy is going to think they can act any way they want towards me”-holdningen har vært en utfordring. Bra å ha den litt, men så er jo gutter mennesker de også. Jeg har bare prøvd å beskytte meg selv. Og akkurat det synes jeg er en bra ting.

Jeg prøvde å hinte til at dette kanskje ikke kom til å gå. Mange ganger. Men han var så opptatt av at jeg skulle ha det bra. Han ville ikke la meg gå. Og jeg ville jo egentlig ikke gå. Du ville visst virkelig ha meg. Jeg ville virkelig ha deg. Og mamma ville at jeg skulle ha deg 😛

Det er ingen som kjenner meg så godt som du gjør, S. Ingen. Du har lært meg å si ting jeg føler på, du har lært at følelsene mine ikke bare er tull og skal skyves bort, du ser det med en gang jeg tenker på noe, du holder meg om natten om jeg har det vondt, du rydder og du vasker, du lager mat til meg (noe du var ekstra opptatt av den tiden jeg hadde dårlig kosthold), du er så god å ha samtaler med, du er smart og hjelper meg med å tenke enkelt. Du heier på meg, støtter og hjelper meg også i praksis. Du er med meg til legen, du ringer til folk om du er bekymret for meg.

Jeg elsker å bo med deg. Jeg føler meg trygg med deg. Jeg blir aldri lei av å holde rundt deg, kysse deg, jeg elsker å gjøre ting for deg, gjøre romantiske ting, se hvor glad du blir når jeg også rydder og vasker.

Du har sett meg på mitt verste – og likevel ville du bli sammen med meg.

Jeg elsker deg så mye, S.

Og første gangen jeg innså det, har jeg aldri tvilt på det.

For ett år siden, endret du livet mitt.

18. mai 2020:

Jeg sykler bortover veien. S fikk meg med på sykkeltur. Jeg tenkte det passet fint etter arbeidsdagen. Etter å ha syklet på stier, gjennom skogen, sett sauer og ekorn og sittet ved vannet, sykler vi tilbake, og da får jeg en helt sinnsykt god følelse. Jeg kjente på skikkelig lykke. Jeg fikk flashback til da jeg var barn. Da jeg syklet forbi åkere og jorder i Tønsberg.
Det var sånn akkurat passe temperatur. Verken for varmt eller for kaldt. Himmelen var blå. Ingenting jeg tenkte på enn det som var rundt meg. Jeg lukker øynene og kjenner vinden treffe ansiktet mens jeg sykler. Jeg kjenner en god følelse i magen.

(Innlegg skrevet både 16. og 18. mai, med tanke på publisering 18. mai.)

Eventyrlysten

I dag er en dag hvor jeg lar ting være litt mer som de faktisk er. Halve hjemmekontor-dagen har så langt foregått i sofaen hjemme, God Morgen Norge har stått på i bakgrunnen og kjæresten jobber ved siden av. Jeg orker ikke å mase på noen, orker ikke å presse meg til noe – bare spise, jobbe, skrive, høre, smake, være avslappet.

Senere i dag skal jeg møte noen venninner fra studietiden. Steffen skal ta bilder med noen fra et realityshow, rettere sagt Ex On The Beach.

Starten av uken var stressende, men nå roer den seg ned. Jeg fikk en slags rastløs følelse til tross at jeg var lei av stresset, men lot det passere forbi. Jeg føler meg mer “normal” i dag. Før så ville jeg altid gjøre noe med de rastløse følelsene. En tanke jeg får nå er at jeg kanskje faktisk ble rastløs fordi jeg var stresset? En slags test, kanskje? “Nå tror du at du bør gjøre mer, men nå burde du egentlig ta det med ro”?

I går hadde jeg en spennende dag. Etter jobb hadde jeg vegansk burgermiddag med en venninne jeg vokste opp med i Tønsberg som har flyttet til Oslo, og deretter dro vi ut til byen og møtte S og kompiser. Den kvelden syklet jeg, så på den blå himmelen som fortsatt var blå kl 9 om kvelden, tok en drink, følte meg eventyrlysten og glad.

Dyp lykke / Jinx?

Første halvdel av dagen var det fin sol og 16 grader som jeg nøt på balkongen til en familievenn med en kattepus i mitt nærvær. Nå pøseregner og tordner for øyeblikket. Men jeg er glad.

Det er deilig å være litt trøtt og sliten i dag nå som jeg har sunket litt ned i sofaen. Keeping Up With The Kardashians er på TV-en, og jeg sitter med laptopen i fanget. Jeg har spist deilige middagsrester som en slags forrett før middag hos familien i kveld, som Steffen lagde i går. Er det noe jeg har fått ekstra innsikt i siste tiden er hvor viktig kosthold og næringsrik mat er.

Dette skrev jeg for kanskje omtrent en time siden. En time senere sitter jeg i et annet rom med tårer i øynene og har et hodet som er slitent. Jeg lurer på om jeg jinxet det…?

Jeg prøver hele tiden å tenke på hva som er riktig å gjøre. Jeg prøver å tilpasse meg til enhver tid. Jeg prøver å finne ut hva som er galt med meg. Jeg blir påminnet av dårlige stunder i 2018 hvor jeg presset meg selv og ikke sa “I dag går det faktisk ikke” fordi jeg skulle klare å gjennomføre.

Ting som ikke var vits i å gjennomføre.

“Jeg må stå på” “Det er bare en liten greie” Men når du gjør det med alle de hundre små greiene i løpet av kort tid blir det for mye.

Jeg får dårlig samvittighet ovenfor min egen kropp. Jeg blir så lei meg. Det var bare gode intensjoner bak hver gang jeg sa ja til en avtale, hver gang jeg ikke avlyste, hver gang jeg presset meg selv om jeg satt i kroppen og følte jeg skulle besvime. “Kanskje jeg bare er dramatisk”, har jeg tenkt ofte.

Noen ganger kan man presse seg selv og stå i det: Men ikke hele tiden – spesielt når det er ting som egentlig er viktig. Som egentlig ikke fører deg nærmere målet ditt. Jeg tror jeg ikke skjønte lenger helt hva målet mitt var.

Det er to ting jeg tok med meg fra barndommen: Å stå på, og ikke være en drama queen. Jeg husker venninnegjenger, inkl. meg selv, ble så irritert når folk ble sure for “ingenting”. De fikk ofte rykte på seg. Jeg har vært redd for å bli en av de. Jeg er ikke like redd for det lenger nå. Jeg sier ofte ifra og tenker at det det får bare være om en eller to eller flere ikke liker meg for at jeg sier ifra, og viser oftere de ekte følelsene som ligger bak.

Også må man ikke glemme at stå på-holdningen ikke bare kanskje har gitt meg karriere og drømmejobben som 22-åring, men at jeg også kom meg igjennom et helvetes periode. Og at det å ikke alltid vise sanne tanker og følelser gjør det bedre.

Men jeg kunne vært mer hjemme og vist mer av hva jeg følte.

Også hjelper det ofte å gråte det litt ut, har jeg skjønt.

Man føler seg plutselig bedre.

Jeg gleder meg til hverdagen når det blir mer jobb. Da får jeg brukt all denne tanke-energien på det noe mer produktivt. Og noe som gjør meg mer glad.