Bare en bok til

Jeg sitter med en litt anspent skulder, fordi jeg har holdt så intenst nederst i boken. Boken «Bare en natt til» av Anniken Jørgensen.

Jeg har brukt altfor lang tid på boken, samtidig som jeg har lest den unna i en fei. Hver gang jeg leser blir jeg sugd inn i den, men så bytter jeg mellom flere bøker, og noen dager leser jeg ingenting. Nå er det bare noen sider igjen, men jeg tar en pause for å la det synke litt inn, og for å klare å fordype meg i de neste setningene i treverket.

Det er rart. Før klarte jeg ikke å relatere meg til mye av det vonde folk skrev og snakket om. Jeg har levd litt på en rosa sky. Ofte lurer jeg på hvorfor den jævlige perioden jeg hadde skjedde. Var det en mening bak det? Er det en mening bak noe? Eller bare skjer det?

Det er også litt gøy å lese om kjærligheten. Jeg har lest og sett mye relatert til kjærlighet, men aldri selv visst hvordan det er å være i et voksent forhold og elske noen så høyt, sånn som nå. Å føle på den intense, men samtidig deilige kjærligheten. I dag var jeg med en venninne som sa at etter over 10 år, har hun faktisk aldri hatt det så bra med mannen sin som nå. Det er noe med å vokse sammen, å oppleve og gå igjennom ting sammen. Det var skikkelig koselig å høre. Og jeg tror på henne.

Jeg føler jeg opplever det intense uten distraksjoner. Det kan bli tull om man blir distrahert av omgivelser. Men han og jeg lever ganske «for oss selv». Vi er ganske private, og liker å ha lørdagskveldene med hverandre. Hvis ikke, så kommer vi hjem tidlig. Jeg kjenner at selv om jeg koser meg på fest, gleder jeg meg til å komme hjem tidlig, til han.

Men så har vi våres egne ting også. Jeg tror det er også grunnen til at det funker. Vi begge blir lett nysgjerrige og finner på noe nytt å bli oppslukt i ganske så ofte. Et under at vi begge har klart å finne en jobb vi liker som vi har holdt oss fast på. Det er litt hyggelig å tenke på.

Anniken får meg til å reflektere. Hun får meg til å ikke å føle meg som gal – jeg er også en som skriver dype tekster, og ja – jeg latet som en gang at jeg også besvimte, for å få oppmerksomheten til en gutt. Det ble ikke like stor dramatikk rundt det som for henne. Og det med å være så i sitt eget hode, og angst. Æsj, angst er så vondt. Hadde S og jeg slått opp, kunne jeg også funnet på å skrive et langt brev om ting jeg følte var usagt, men også på en filosofisk, kreativ måte. Hvorfor «er noen sånn», og andre ikke? Eller kanskje mange gjør det, men sier det bare ikke?

Jeg føler jeg lever et rolig, men spennende liv. Jeg søker ikke noe nytt og andre ting, men er åpen for det. Forstår du meg?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *