Pust

Jeg sitter med stresset i meg (som var der fra litt tidligere) mens jeg skal fikse på videoen. Stresset og tårene i halsen forsvinner sakte, men sikkert. Men de engstelige følelsene begynner å gå seg litt vill. De ulogiske, irrasjonelle tankene kommer opp igjen. Pust.

Det går egentlig bra. Jeg får ordnet i videoen. Men tankene er der fortsatt. Er det noe jeg må fikse i? Pust. Jeg vet jeg klarer det hvis jeg vil, men angsten for angsten kommer i samme sleng. Skal jeg fikse på det?

Jeg kan fikse på det. Men da kommer jeg til å bli frustrert. Kanskje jeg til og med kan begynne å gråte. Og det fikser ikke angsten langsiktig. Jeg roer det ned nå, men kanskje jeg ødelegger senere. Pust.

Jeg er med nervøs for irrasjonelle, ulogiske tanker enn auditionen jeg skal på etterpå. Pust.

Jeg har skrevet “Pust”, men jeg har ikke tatt noe dypt åndedrag før nå. Tårene har forflyttet seg fra halsen til langt bak øynene. Frustrasjonen er i meg.

Jeg hater at det er sånn.

Og nå er tårene litt lenger framme. Men bare litt.

Og så ringer telefonen når jeg spesifikt skrev i teksten at jeg er mye utilgjengelig på tlf og ønsker ting skriftlig. Faen, da? Og selv om vibreringen fra telefonen har sluttet, spilles den fortsatt om og om igjen.

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *