Å være entreprenør kan være skikkelig ensomt

Mange ser kanskje opp på ledere, sjefer og eiere som om de har tronet den sosiale, finansielle og følelsesladde stigen. Men jeg tror de ofte kan føle mer på ensomhet enn de fleste.

Jeg kommer på at jeg egentlig har sagt til et firma at teamet mitt og jeg skal komme på besøk i dag og se på en av deres produksjoner. Så husker jeg det i siste liten igjen, og minner folket på avtalen. Men så innser jeg at jeg kanskje ikke har minnet folk nok på det, og ingen har mulighet. Jeg kjenner på dårlig samvittighet ovenfor det andre firmaet, og sender en beklagelig melding. Er du leder, er halve jobben din å virke som idioten – uavhengig om du er det eller ikke.

Jeg trasker ut døren fra kontoret og er takknemlig for solen som skinner i dag. Hatt en nokså rolig dag på jobb og vært den eneste på kontoret i dag. Jeg hadde et møte med en som har vært typ mentoren min siden jeg var 19. Det var veldig hyggelig. Rart, men gøy å se hvordan ting har forandret seg. Vi snakket om jobb, men også andre ting. Ting i andre deler av livet som blir påvirket av jobb, som man må ta hensyn til.

Jeg er ikke på vei hjem. Jeg er på vei til foreldrene mine. I dag føler jeg for å dra dit. Jeg er 99% sikker på at de ikke er hjemme da klokken såvidt har streifet ettermiddagstid, men kanskje vi kan spise middag sammen.

Jeg ser at det er en liten stund til trikken kommer, så jeg tar en annen trikk halvveis dit. Jeg debatterer i hodet om jeg skal stikke innom en café og kjøpe kaffe og bruker penger igjen, men når jeg innser at jeg vil gå hjem herfra og kulden kryper inn i halsen, kjøper jeg en kaffe latte på 20% rabatt og trasker hjemover.

Jeg har et team. Så det er ikke like ensomt på jobb som da jeg var freelancer. Samtidig er det et større ansvar, utgifter og risiko. Og jeg forventer ikke at andre skal bry seg like mye om firmaet mitt som meg, selv om de bryr seg mye. For de har jo ikke innsikt i mange konfidensielle ting, og det er en av grunnene til at man ikke kan forvente samme bekymring og ansvar.

Det er greit. Jeg aksepterer det. Men man kjenner på det noen ganger – det må jeg si. Jeg kjenner litt gråten i halsen på grunn av det noen ganger. Men da er det jo fint at jeg nekter å gi meg.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *