Men den største oppnåelsen av alt…

Skrevet 30. desember 2019.

Men den største oppnåelsen av alt…

…er at jeg kom igjennom det. At jeg går igjennom det. At jeg klarer meg.

Bare av å skrive den setningen gir litt gråten i halsen.

  1. januar i 2019 var jeg ikke frisk. Jeg latet som. Men jeg hadde nylig havnet på akuttpsykiatrisk (Var det 1, eller 2, eller 3 ganger?). Nyttårsaften gikk relativt greit. Lite visste folk hvor mye energi det tok av meg å komme meg i den kjolen. Å gå inn på den festen og prøve å ikke la de irrasjonelle tankene ta over.

Det er noen spesielle ting jeg husker fra den kvelden akkurat her nå. Ganske mye, egentlig. Men det er noen ting som havner oppi hodet nå.

Jeg husker at en venninne og jeg tok bilde mens hun borte meg før festen var i gang. Jeg husker at jeg danset til Snapchat-kameraet med en annen venninne, til låten «Sin Pijama». Jeg husker at jeg prøvde å få oppmerksomheten til en fyr. Jeg husker at jeg satt og snakket med en gjeng, inkludert en fyr, og så så jeg bort på en som betyr veldig mye for meg. Jeg husker blikket hans. Vi så hverandre rett inn i øynene. Det er han som er kjæresten min i dag.

Jeg brukte månedsvis på å bygge meg opp. Første halvår gikk til trening og boksing. Å bygge meg sakte, men gradvis oppover.

I dag driver jeg egen business med verdens koseligste og beste team, jeg har kjæreste, reist til Monaco, LA, Berlin og Alicante.

Men det jeg synes jeg skal gi meg selv creds for, er at jeg kom meg igjennom den tøffeste perioden i mitt liv.

Jeg håper jeg aldri opplever noe sånt igjen. Men hvis jeg gjør det, så vet jeg bedre hvordan å håndtere det.

Kanskje jeg måtte igjennom den verste perioden, for å komme over den dårlige perioden. Men bare kanskje. Det vet man ikke.

Jeg føler meg selv mer som “meg selv og hvordan jeg vil være”, i dag. Både når det kommer til livsstil, og hvem jeg vil være som person.

Det er rart hvordan, fra høsten 2016, at jeg håpet på at det neste året alltid skulle bli bedre og lettere. Men når det faktisk ble bedre og lettere, var året etter jeg ikke visste hvordan det skulle bli bedre.

Takk til mamma, pappa, Mondelia Media-gjengen (Steffen, Hanna, Amalie, Ole, Audun og Eirik), kundene til Mondelia Media, Heine, Helena, Stine, Silje, Victoria, Toril, Solfrid, Ginette, Randiane, Charléne, jentegjengen fra VGS, Frederik, Christofer, Elisabeth og enda flere som jeg helt sikkert bør takke.

Jeg vet faktisk ikke hvor jeg hadde vært i dag hvis det ikke hadde vært for dere. For dere, og for hva dere har gjort for meg, er jeg evig takknemlig.

Jeg vet ikke hva 2020 bringer. Men jeg gleder meg.


Alicante, romjulen 2019

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *