Monthly Archives: desember 2019

En gåtur – Julaften 2019

Jeg skal hente et gavekort jeg har bestilt på The Thief Spa i Oslo. Mamma og pappa har aldri fått massasje før i løpet av sine nesten 60 år. Det syntes vi skulle gjøre noe med. De som har jobbet hele livet.

Jeg tar med hodetelefonene, men jeg velger å kun ha naturen og bylivet på øret foreløpig. Det er overskyet. Du kan fortsatt se gress. Jeg går til Tjuvholmen og er i mine egne tanker. Jeg går inn på The Thief Spa. De sier at gavekort kan hentes i hovedresepsjonen, altså inne på hotellet, etterfulgt av et “God jul”.

Resepsjonisten strever litt med å finne gavekortet, siden jeg ga navnet mitt og ikke på de jeg skulle gi det til. Men så fant vi det. Under denne akten får jeg en snap fra min kjære. Han har besøkt gravstenen til en som gikk bort for lenge siden, men likevel altfor tidlig. Jeg kjenner det gjør vondt i hjertet. Jeg sender et svar tilbake hvor jeg håper jeg viser at jeg er her, uten å emosjonelt overdrive – jeg vil ikke at det skal virke som at jeg vet hvordan det føles.

Jeg fortsetter å tenke på den snappen i ganske lang tid når jeg går fra hotellet. Jeg kjenner det på kroppen. Det er ikke bare at jeg er lei meg – jeg kjenner også hvor høyt jeg elsker personen. Jeg ringer til og med mamma etter jeg har gått innom Coop og kjøpt en iskaffe. Jeg får ikke svar med det første, så jeg vandrer med mine egne tanker til å begynne med. Jeg går langs Aker Brygge og ser en eldre mann, alene, holde noe julepynt mens han synger på en julesang. Jeg kjenner på dårlig samvittighet. Han feirer kanskje alene i dag – til og med kanskje uten et hjem eller hus. Hva kan jeg gjøre? Idet jeg har gått forbi tenker jeg at jeg kanskje kunne ha sagt “God jul”. Han var et stykke unna og midt i julesangen sin, men jeg kanskje kunne gjort det likevel?

Jeg går videre oppover opp mot Nationaltheateret. Jeg ser et sofistikert par gå ved siden av hverandre med hver sin fine, eksklusive pose. Jeg har lyst til å gjøre litt narr av dem i eget hode siden det var halvveis sofistikert men med en litt uclassy vri, syntes jeg. Men så tar de arm i arm, og alle mine negative tanker om klærne erstattes med glede og hvor glad jeg er for at de er arm i arm.

Og så ringer mamma. Jeg forteller om snappen. Jeg kjenner gråten i halsen. Vi snakker litt.

Jeg går gjennom Karl Johan, og helt til Oslo S. Jeg speider i retningen mot hvor han jeg elsker bor, og sender en snap til han. Han svarer. Jeg lurer litt på om jeg skal gå inn på Oslo City. Er det mange mennesker der inne? Samtidig følte jeg for å se i butikker og se folk, og ikke dra hjem helt ennå.

Jeg går inn på Oslo City. Jeg ser på åpningstidene at de stenger om ca 50 minutter. Det var normal folkemengde der inne. “Det var sikkert litt flere her tidligere i dag”, tenker jeg. Jeg går rundt og kikker. Skal jeg kjøpe noe mer? Kanskje mor og far skal få en liten gave i tillegg? Jeg er på vei ut igjen, før jeg kommer på at pappa ønsket seg deo og shampoo, får en idé, så jeg snur og går tilbake inn igjen.

Jeg bruker en god del tid inne på Rituals. Jeg får lyst til å kjøpe tre produkter til hver. Når produktene er valgt og damen bak kassen sier at jeg kan bruke pakkedisken, men jeg ser at det er kø helt bort til hjørnet, går jeg med gavene til Nille for å kjøpe papirposer som gaveinnpakning. Men jeg finner bare større enn jeg trenger, så jeg går til Nille utenfor. Den var stengt, og jeg søker på nettet. Jeg satser på at det er åpent i Karl Johan, og går gjennom storby-gaten.

Der var det også stengt. Så kommer jeg på at det er en Nille på Nationaltheateret. Så jeg går tilbake dit igjen. På dette tidspunktet har jeg vel gått rundt i nærmere 2 timer. Det ser ut som Nille der også er stengt, men så får jeg glimt på en fyr bak kassen. Jeg går inn, får øye på enda en bak kassen, og kroppen forbereder seg på et “Vi er stengt”. Det kommer aldri, så jeg ser etter gaveposer. Jeg finner to jeg liker. Jeg går til kassen og betaler. Jeg går ut av butikken.

Jeg vurderer å gå innom Espresso, men så merker jeg at jeg har mer lyst på den koselige følelsen av å gå rundt og drikke en varm kopp med et eller annet – men egt trenger jeg det ikke nå, og jeg har ikke så lyst på det. Så begynner jeg å komme med enda et argument for at jeg ikke skal kjøpe drikke, som at det ikke er bra for miljøet om jeg får en kopp jeg skal kaste etterpå.

Så jeg venter på trikken i ca. 6 minutter, og så kommer trikken.

Nå er det 1 minutt til gjestene egentlig skal komme, og jeg gleder meg til mamma og pappa skal åpne gavene. De tror sikkert de kun skal få de produktene jeg kjøpte – noe de sikkert er fornøyd med. Men så skal de åpne konvolutten fra The Thief.

Også gleder jeg meg litt til å åpne gavene fra dem, og fra kjæresten. Selvfølgelig fra de andre jeg er superglad i også, men jeg er så nysgjerrig på gavene fra de jeg elsker mest. Fra foreldre fordi jeg har ønsket meg noe spesifikt i år, og fra kjæresten fordi det er livets første kjærestegave (kanskje jeg fikk julegave fra kjæresten jeg hadde fra 1.-3. klasse på barneskolen, men det husker jeg ikke).

Men jeg gleder meg mest til å få tilsendt reaksjonen til kjæresten på video. Og foreldrene mine sin reaksjon på gavekortet. Dette er en fin jul. Det er rart å tenke på at for et år siden var jeg skikkelig dårlig og hvordan det påvirket julaften det året. Kroppen og hodet mitt fylt med angst. Jeg husker gjestene vi skulle ta med til kusinene mine, som var mine kinesiske venninner som er utveklsingsstudenter, ventet utenfor rommet hvor jeg måtte ta meg sammen. Jeg husker mamma spurte om vi skulle bli hjemme fordi jeg hadde så angst. Men jeg kom meg igjennom det. Det er da rart, men veldig godt, å tenke på at i år er jeg mye, mye friskere. Dette er en fin jul.

Tusen takk.

 

Det er rart å kjøre her

Det er rart å kjøre her. Kjøre i denne gaten. Opp mot leiligheten jeg bodde i 2-3 år. Leiligheten jeg gledet mrg sånn til å flytte inn i. Nå ble det en stor forandring i livet. Voksenlivet. Studentlivet. Kollektivlivet. Alle festene, matlagingen, minnene, overnattingene, datene.

Og jeg kjenner på meg hvor mye bedre jeg har det nå. Eller, jeg hadde det bra da og – men jeg spør meg selv i dag hva det var jeg holdt på med. Det vsr nok ikke helt ideelt å flytte ut. Men jeg var så gira. Det virket så perfekt. Bygge YouTube-kanaler, sangkarriere og studere. Foreldrene mine bor i Oslo, så det var egentlig lite vits. Jeg hadde nok ikke hatt like mye besøk om jeg fortsatt hadde bodd hjemme. Jeg tror jeg også hadde tatt bedre avgjørelser. Heldigvis hadde jeg gode verdier i behold. Men jeg slet meg selv ut.

Jeg lurer på om jeg ikke hadde flyttet ut, om jeg hadde da sluppet den fæle perioden jeg hadde i fjor.

Det positive, er at jeg kjenner ekstra på hvor bra jeg har det i dag, og hvor glad jeg er for at jeg kom meg ut av den situasjonen.

I dag prøver jeg ikke å rekke alt på en dag. Jeg har én to do-liste som jeg sjekker når jeg kommer på jobb. Men jeg skriver kun ting når jeg MÅ huske noe jeg skal gjøre, noe som jeg ikke så ofte gjør siden jeg gjør det meste med en gang nå. Resten av tiden går til å ta ting som det kommer, være kreativ og ikke prøve å være så overdrevent organisert og strukturert – for det funket ikke for meg. Jeg tror jeg brukte mer tid på å prøve å være det, enn å faktisk være det – å faktisk gjennomføre det.

Noen ganger er det bra å ikke ha så mange alternativer. Alternativer som ser bra ut. Hva om jeg ikke hadde hatt alternativet å flytte ut?

Men man vet aldri hva som hadde skjedd om jeg hadde bodd hjemme. Kanskje jeg hadde blitt påkjørt av en trikk. Ting ville vært annerledes.

Så jeg tenker, at jeg skal være takknemlig for at jeg er i live, har drømmejobben, en familie, venner og kjæreste jeg elsker og setter så pris på, så høyt.

Tanker etter LA 2019

Jeg kom nylig hjem fra min 4. reise til Los Angeles. Det var ganske spontant, egentlig. Jeg så billige billetter for salg, en venninne spurte om jeg ville bo hos henne, og 2 uker senere satt jeg på flyet til drømmebyen.

Det er nærmere 2 år siden jeg var der sist. Jeg merker hvor mye jeg trenger en LA-dose i blant. Noen føler at de trenger Pepsi Max, snus, en Syden-tur, en fest, en kjæreste, å trene. For meg er det en trengsel etter å være i LA. Hvis jeg ikke er i LA på en stund, kjenner jeg skikkelig på det.

Jeg kjenner faktisk at jeg har mer ro i sjelen. Jeg skal innrømme at jeg har gått nesten hver dag siden høst og lurt på om jeg skulle ha flyttet til LA da jeg fikk sjansen til å gå på et årsstudiet der fra høsten. Jeg har vært litt urolig inni meg da jeg lurte på om jeg kom til å gå rundt senere og lure på om jeg kom til å angre på å ikke ha gjort det.

Men etter å ha dratt til LA nå, så får jeg ikke den følelsen på samme måte lenger. Jeg kjenner jeg er glad for å være hjemme. Sitte på kontoret til Mondelia Media med verdens beste kollegaer. Være med kjæresten. Snakke med foreldrene mine ansikt til ansikt. Nyte en kaffe på Espresso House. Ta kollektivt (selv om det var litt digg med Uber – kjenner ekstra på det når trikken er stappfull). Norskt knekkebrød. Vann i springen.

Jeg er så sykt glad for at jeg dro. Og jeg er så sykt glad for å være hjemme.