Hva en tur i klatreparken lærte meg

De siste dagene har jeg begynt å føle meg litt urolig igjen. Har sluttet på en av medisinene jeg har tatt de siste månedene, så vet ikke om det er en effekt av det. Jeg merker jeg begynner å stresse litt i øyeblikket når det skjer, da jeg ikke har følt typ panikkanfall-lignende opplevelser på en lang stund – MEN jeg håndterer det veldig mye bedre enn den dårlige perioden jeg hadde i vinter. Nå vet jeg hvordan å håndtere det. Fokusere på å puste godt inn og ut, og sakte. Telle fargene i rommet. Vite at det går over.

Jeg passer også på å vite at det er greit å slappe av, MEN å likevel komme seg opp av sengen og ikke avlyse avtaler. Noen ganger får jeg lyst til å si at jeg ikke kan møte opp likevel, og legge meg under dynen og synes synd på meg selv. Men når jeg er med folk får jeg mye energi og vandrer ikke ikke i negative tankespor – så jeg vet det er bra for meg å møte opp.

I dag var jeg og en kompis i klatreparken. Jeg fikk litt minner tilbake som ung. Jeg savner å gjøre mer av slike aktiviteter. En kaffeprat er koselig – men det blir veldig mye av det i voksen alder. Ikke så mange aktiviteter lenger.

Da vi skulle ta den rød løypen, kjente jeg først på en ting: Når du må, og ikke har noe valg, så pusher man seg selv så langt at man ser at man faktisk får til ting. Jeg tror vi har så mange alternativer i dag, er det lett for å slutte når noe blir vanskelig. Og da forplikter man seg ikke til ting, OG man går glipp av mestringsfølelse.

Men hovedtingen jeg lærte, ga meg fort en forbindelse til noe annet enn bare at det er en utfordring i en slik aktivitet som klatring. Etter å ha gjort noen ganske utfordrende oppgaver, var jeg stolt av meg selv – men jeg var så “taken aback” av hva jeg nettopp hadde gjort, og hadde ikke lyst til å fortsette. Selv om en av instruktørene sa at jeg nå hadde kommet over den vanskeligste delen. Jeg kjente hjertet banke fort, og jeg ville ikke gå igjennom noe lignende igjen akkurat der og da. Så sto jeg der i 5-10 minutter og sa til meg selv at jeg egentlig nektet, men da jeg var på vei til å avbryte midt i, kjente jeg på at jeg plutselig ikke var så redd lenger. Og da innså jeg noe.

Tankene mine gikk tilbake i 2016. Da det hadde gått oppover med YouTube siden 2013-14. Ting gikk bare fortere og fortere. Men så gjorde jeg noe som kanskje ikke var så “smart” sommeren 2016 i forhold til å nå visninger og bygge merkevaren. Så stabiliserte visningstallet seg litt. Og hva tenkte Tina på da? Nei, nå ville hun satse mer på å bygge firma istedenfor. Jeg lagde fortsatt videoer, men satset ikke på det i like stor grad som før. Og ikke bare det, men jeg tror jeg

Jeg elsket jo å lage videoer. YouTube. Det snudde livet mitt på hodet. Jeg tenker faktisk på YouTube hver dag. Jeg tror jeg har gjort det hver dag siden det ble en så stor del av livet mitt. Selv nå som jeg ikke har postet en video på omtrent et år.

Så kan man jo stille seg selv det psykologiske spørsmål: Hvorfor eksakt gjør jeg det? Er det fordi jeg vil “forlate” det før det forlater meg? “Gi meg mens leken er god”? En annen ting jeg tenker på, er at jeg ikke lar meg selv “ha pause”. Fordi etter jeg tok den 5-10-minutters pausen i klatringen, kjente jeg at jeg egentlig kunne fortsette. Men jeg ville gi meg mens jeg var sliten. Istedenfor å tenke “Det er greit å ta en pause, men jeg trenger ikke å slutte helt” – så sluttet jeg. Jeg tror jeg blir veldig hard mot meg selv fordi jeg synes ting blir vanskelig, og da tror jeg at jeg ikke er “god nok” til å fortsette. Jeg vil si jeg er en ganske selvsikker person, så når jeg først tenker sånn, vil jeg avslutte. Jeg tenker ikke sånn ofte. Jeg tror jeg kan få til ting. Men når jeg begynner å tvile, vil jeg ofte slutte.

Dette er helt motsatt av hvordan jeg var som barn. Eller kanskje jeg bare ble satt i en posisjon til å ikke slutte. Jeg vet ikke.

Kanskje det er noe helt annet enn det jeg skrevet. Kanskje jeg blir for psykologisk/filosofisk. Kanskje jeg bare var sliten og ikke ville mer. Men man kan like gjerne bruke dette til noe positivt og trekke det mot andre ting i livet. Det må jo være en grunn til at YouTube-opplevelsen dukket opp i tankene mine da jeg sto oppe i treet der.

Og i kveld ringte Chris meg på et bra tidspunkt. Gikk i negativ tankespiral igjen. Vi snakket i 1 time. Om alt fra psykologi til livet til kjærlighet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *